Selskabet for Norges Vel ble etablert for å styrke nasjonen både økonomisk og politisk og å utvikle en selvforsynt, selvstendig og uavhengig norsk økonomi på den norske naturens premisser. 

Napoleonskrig, handelsblokader og hungersnød

Ved inngangen til 1800-tallet var Europa preget av krig og uro. På kontinentet raste Napoleonskrigene. Danmark, som Norge var en del av, forsøkte lenge å forholde seg nøytral.

I september 1807 angrep engelskmennene København med stor ildkraft, før de seilte vekk med den dansk-norske flåten. Straks etter innførte britene handelsblokade i Skagerrak og Danmark ble tvunget til å ta side mot England.

Blokaden hindret nesten all kommunikasjon mellom Danmark og Norge. Den livsnødvendige kornimporten stoppet fullstendig opp, og Norge kunne ikke lenger styres fra København. For å bøte på dette opprettet myndighetene «Den Kongelige interimistiske Regjerings-Commission for Norge» i Christiania, som et midlertidig norsk regjeringsorgan. Kommisjonen fryktet hungersnød i Norge, og iverksatte en rekke tiltak for å utnytte innenlandske erstatningsmatvarer.

Regjeringskommisjonens arbeid kom på mange måter til å danne grunnlaget for det som etter hvert ble Norges Vels politikk. Kommisjonen var opptatt av å utnytte landets ressurser mest mulig effektivt i den desperate situasjonen som var oppstått. Ikke lenge etter gikk de samme mennene som gjorde seg bemerket i kretsen rundt Regjeringskommisjonen sammen om å stifte «Selskabet for Norges Vel», for «å opphjelpe det isolerte og utarmede Norge». 

Uavhengighet gjennom kunnskap

Stiftelsen skjedde i desember 1809 ved avskjedsfestenfor kommisjonens formann, prins Christian August. Han ble valgt til svensk tronfølger samme år, like etter at den dansk-svenske krigen (1808–1809) var over. I april året etter fikk selskapet tillatelse til å kalle seg «Det Kongelige Selskab for Norges Vel» av Kong Frederik VI, samtidig som han tok selskapet under sin «… allerhøyeste beskyttelse». Dette beskytterskapet har kongehuset holdt på helt frem til i dag.

Grunnleggerne av selskapet hadde forventninger om rask økonomisk vekst, i takt med den naturvitenskapelige utforskningen av landet. Målet var å styrke nasjonen både økonomisk og politisk og å utvikle en selvforsynt, selvstendig og uavhengig norsk økonomi på den norske naturens premisser.

Rent praktisk så man for seg at de rike mineralforekomstene skulle utvinnes, myrene skulle dreneres, skogene utnyttes og fossekraften temmes. Allmuen skulle motiveres til å ta i bruk såkalte «ualmindelige næringsmidler». Samtidig skulle den innenlandske produksjonen av nødvendighetsvarer stimuleres, både på husflidsog industrinivå.

Norsk skyggeregjering

Det nye selskapet gjorde seg både tanker om hvordan landets akutte problemer skulle løses, samtidig som det la frem en oppskrift på hvordan Norge kunne utvikle en selvstendig og ny nasjonal økonomi innenfor rammene av handelsblokaden. Stikkordet var en storstilt satsing på det vi i dag ville ha kalt natur- og kulturbasert næringsutvikling. Det tiltaket som opprinnelig skulle forhindre hungersnød, ble dermed også et viktig politisk pressmiddel mot den eneveldige danske kongemakten og første skritt på veien mot en uavhengig norsk stat.

I det maktvakuumet som oppstod under handelsblokaden fikk Norges Vel, som raskt ble en landsdekkende organisasjon, funksjonen som en norsk folkerepresentasjon og siviladministrasjon. Snart var selskapet i gang med å organisere næringslivet, bygge ut veier og kanaler, vedlikeholde skysstrafikk, organisere museer og deler av undervisningsvesenet.

Rent faglig ble selskapet organisert i syv sentrale klasser, med et landsdekkende nettverk av distriktskommisjoner og sogneselskaper under seg. Mange oppfattet Norges Vel nærmest som en norsk skyggeregjering og en «stat i staten» i denne perioden, der klassene fungerte som departementer overordnet lokale administrasjoner. Ingen kunne med tilsvarende tyngde og troverdighet, fremme «den norske folkeviljen» overfor København.

På vei mot grunnlov og selvstyre

Norges Vels «selvforsyningsprosjekt» under handelsblokaden forsterket den norske elitens forestilling og krav om at Norge burde få et indreøkonomisk selvstyre. Da Kielerfreden kom i januar 1814, var få i tvil om at landet var i stand til «at brødføde sig selv», også som en politisk selvstendig nasjon. Vitenskapsoptimismen og troen på landets økonomiske potensial som Norges Vel var eksponent for, viste at Norge hadde alle forutsetninger for å skape en kompleks og mangfoldig økonomi som kunne dekke befolkningens behov. Dette var en del av bakteppet for de beslutningene kronprins Christian Frederik og hans krets traff i månedene etter fredsslutningen i Kiel, og som ledet fram til grunnlovsvedtaket på Eidsvoll den 17. mai 1814.