Frem til slutten av 1800-tallet var fjøsstell et nedprioritert arbeidsfelt. Det var vanlig blant norske og nordiske bønder å ha flere dyr enn det vinterfôret ville holde til. Buskapen levde dermed på sultegrensa gjennom hele vinteren, og det var en kalkulert risiko for at en del dyr ville sulte i hjel før det atter ble vår og mulighet for å slippe dyrene ut på beite. Mange dyr ga mye gjødsel – som var viktig for kornbønder – og muligheter for inntekter ved salg i beitesesongen. Men de sulteforede kyrne produserte lite melk.

Norges Vel bestemte seg for å gjøre noe med denne situasjonen, og mellom 1850 og 1870 ble sveitsiske fjøsrøktere (derav yrkestittelen sveitser) og ystere rekrutterte til Norge for å lære norske bønder bedre dyrestell og melkebehandling.

  • 1850: Hentet dyktige sveitsere til Norge for å lære bøndene bedre dyrestell og melkebehandling
  • 1856: Norges første samvirkemeieri i Rausjødalen
  • 1856: Dyrskuer ble arrangert for å stimulere til bedre husdyrhold
  • 1857: Et stambuskap av telemarksfe ble bygd opp på Mæla landbruksskole i Skien
  • 1858: Opprettet to nye samvirkemeierier i Nord-Østerdal og et i Nittedal
  • 1860: Fra 1860 ble flere meierier og ysterier startet, mange av disse fikk lån fra Norges Vel
  • 1865: Den første meierimester blir ansatt for å reise rundt å gi veiledning i melkestell 
  • 1866-1888: Norges Vel deltar aktivt i etablering og drift av meieriskoler