Mirakelkvinnen fra Uhambule

Shukuru Abdallah (43) vokste opp med at hun skulle holde seg i bakgrunnen og ikke blande seg inn i viktige avgjørelser som skulle tas av menn. Det kunne hun ikke godta. I dag er hun en av de største risbøndene i landsbyen Uhambule, Mbarali, sør i Tanzania. Og et forbilde for en ny generasjon kvinner.

I 1997 begynte Shukuru og hennes mann å dyrke ris for å brødfø familien. Året før hadde de giftet seg og fått sin første sønn. Mannen hennes var maisbonde. Shukuru overbeviste ham om å leie en hektar med jord for å dyrke ris og bønner for å variere kostholdet deres og selge overskuddet som fortjeneste.

Trosset motstand

I dag dyrker Shukuru ris på 12 hektar og sysselsetter 11 unge kvinner og menn. Og hun har tatt i bruk moderne landbruksmaskiner som tohjuls traktorer, skurtresker og en anleggsmaskin. Med fortjeneste fra risvirksomheten har hun bygget et lager stort nok til 500 sekker med 100 kilo ris i hver. Hun har trosset en kultur der kvinner har blitt holdt utenfor og der deres initiativ og lederskap har blitt møtt med både latterliggjøring og mistenksomhet.

– Min reise har vært lang og kronglete, men endelig har det løsnet. I dag gir risen jeg dyrker mat til landsbyen min og byer langt unna, og jeg kan tenke lengre enn på å brødfø familien min. Jeg tjener penger og kan videreutvikle virksomheten min år for år.

Hun blir på mange måter sett på som en mirakelkvinne i lokalsamfunnet.

Bedriftslederen

Nå som hun er 43 år gammel, har Shukuru rukket å bli både mor og bestemor. Men aller mest identifiserer hun seg med rollen som bedriftsleder. Hennes utvikling fra småbonde til å bli en av de største bøndene i landsbyen har gitt henne en respekt og innflytelse. Lederne i landsbyen kommer til henne for råd under styremøter, og andre landsbybeboere går til henne for forretningsveiledning, tekniske spørsmål og til og med små lån.

Med støtte fra Norges Vel etablerte bøndene i Mbarali «Mbarali and Neighbors Rice Farmers Trading Company» (MTC) i 2018. Norges Vel har over lengre tid jobbet med risbønder i området og oppfordret dem til å danne et bondeeid selskap. Mens Norges Vel finansierte selskapets registrering, kjøpte bøndene selv aksjer i selskapet. Etter opprettelsen av selskapet fikk de opplæring i moderne og forretningsbasert landbruk.

Bøndene ble kurset i klimasmart risproduksjon, effektiv innhøsting, kollektiv lagring, lån og etablering av spare- og lånegrupper. Opplæringen fokuserte også på å gjøre det mulig for kvinner å få økt eierskap og kontroll over egen virksomhet. Som en av de mest aktive medlemmene av landsbyens risvanningsordning ble Shukuru valgt ut til denne opplæringen. Deretter ble hun en av de første aksjonærene i MTC.

Viktig kunnskap

På dette tidspunktet hadde Shukuru økt risproduksjonen sin fra en hektar lånt land til nesten tre hektar som hun hadde kjøpt sammen med mannen sin.

I 21 år hadde de levd magert og vedlikeholdt den lille gården de hadde. Shukuru sier at opplæringen hun fikk bidro til at de kunne spare mer, øke produktiviteten og at de ble mer beviste på hvor viktig det er å investere i landbruksutstyr. Det introduserte dem også for moderne økonomi.

De begynte å budsjettere, sette mer av pengene sine i den lokale banken, og tok opp et utstyrslån. Disse grepene, kombinert med den gode økningen i produktiviteten, gjorde at den lille gårdsvirksomheten deres utviklet seg til en kommersiell virksomhet.

Mellom 2018 og i dag har de kjøpt to to-hjuls traktorer, en tresker, lastebil for byggeprosjektene, og en skurtresker som har endret alt - den bruker de selv og låner ut til andre bønder i høstsesongen. De har også kjøpt mer jord. De eier nå seks hektar, og dyrker ris på totalt 12 hektar jord.

Hemmer samfunnsutviklingen

Kvinnelige risbønder i Mbarali er ofte helt økonomisk avhengige av de mannlige autoritetsfigurene i livet deres: fedrene fra de er små og ektemannen fra de blir gift. De har ofte ikke mulighet til å skaffe egne midler, ta forretningsmessige beslutninger og eie eiendom. Denne patriarkalske kulturen ser bort fra betydningen av kvinners økonomiske bidrag i hjemmet, noe som igjen hemmer samfunnsutviklingen.

– Jeg er velsignet som har en mann som forstår og støtter meg. Jeg ble gift ung, men jeg tok ikke lett på den beslutningen. Jeg sa til meg selv at jeg ville vente på den mannen som ville støtte meg. I motsetning til mange menn fra landsbyen oppmuntret han meg til å ta ledelsen av gårdsdriften da han oppdaget at jeg har gode ideer og forretningsferdigheter, forteller Shuruku.

Hun har nå hovedansvaret for gårdsdriften hun driver med mannen sin. Etter å ha sett hva hennes innsats og engasjement har betydd for familien har han blitt mer moderne og likestilt. Den gjensidige støtten dem imellom har styrket dem som par, og gitt familien og samfunnet rundt et eksempel på hva som er mulig gjennom likestilling og samarbeid.

Mirakelkvinnen som forbilde Shukuru er opptatt av å fungere som et forbilde for de andre kvinnene i lokalsamfunnet. Hun har gått opp veien for mange og vet hvor motstand og utfordringer ligger. Hun oppmuntrer og forsøker å gi nyttige innspill. Samtidig vet hun at de også vil trenge støtte fra mennene de har rundt seg.

– Jeg forsøker å lære opp og overtale andre kvinner, men mange av ektemennene deres er fortsatt motvillige og kontrollerende, forklarer Shuruku.

---

Fakta om småskala jordbruk i utviklingsland

Kilde: Fao.org

I Afrika sør for Sahara er investeringer i landbruk opptil 11 ganger mer effektive for å redusere ekstrem fattigdom enn investeringer i noen annen sektor.

Vellykkede små gårder gir arbeidsplasser til ufaglærte arbeidere. Små familiegårder genererer inntekter som brukes i lokalsamfunnet og stimulerer den lokale økonomien, noe som igjen bidrar til fred og sikkerhet.

Matsikkerhet og ernæring

De vel 500 millioner småbruksgårdene i utviklingsland bidrar til levebrød for nesten to milliarder mennesker. Disse småbrukene står for omtrent 80 prosent av maten som produseres i Afrika sør for Sahara og deler av Asia.

Likestilling og sosial inkludering

På landsbygda forsterker ulike former for ulikhet ofte fattigdom. Når fattige kvinner på landsbygda har mindre tilgang på jordbruksjord begrenses de til selvbergingsjordbruk og jobber med lav lønn. De har mindre tilgang til finansiering, teknologi, markeder og beslutningstaking enn menn.

Klimaforandringer

Småbrukere og andre på bygda i utviklingsland bærer ofte hovedtyngden av klimaendringene. Mindre forutsigbare værmønstre, samt stigende havnivå og mer intens tørke, stormer og flom, legger press på økosystemene de er avhengige av.